Fedon.no - logo

Metabolsk syndrom – og Insulinresistens

KATEGORI: Livsstil og helse

Syndrom X, insulinresistens, metabolsk syndrom…. Kjært barn har mange navn. Men hva er det egentlig?

Allerede for seksti år siden skrev legen H.P. Himsworth en artikkel i det kjente legetidsskriftet The Lancet om en hormonforstyrrelse som han kalte kronisk hyperaktiv hyperinsulinemi (forhøyet insulinproduksjon) og insulinresistens (kroppens forsvar mot høyt insulin). Han mente at flere sykdommer skyldes overproduksjon av hormonet insulin.  Det skulle gå femti år før forskningen kunne bekrefte dette. I en artikkel som i 1988 ble publisert i tidsskriftet Diabetes, beskriver G.M. Reaven hvordan forhøyet insulinproduksjon og insulinresistens er knyttet til en rekke sykdommer. Han kalte tilstanden ”Syndrom X”. Siden har det skjedd en eksplosjon i forskning og kunnskap omkring sammenhengen mellom hyperinsulinemi og insulinresistens – og sykdommene de fører til. I 1983 var det publisert 300 vitenskapelig artikler som knyttet insulin til andre sykdommer. I slutten av 2004 var det publisert over 21 000 artikler om samme tema! Andre betegnelser for ”syndrom X” er tatt i bruk, for eksempel ”metabolsk syndrom” og ”insulinresistenssyndrom”.

En nyere studie fra England viser oppsiktsvekkende resultater: Lett forhøyet blodsukker fører til økt dødelighet, også hos ikke-diabetikere. En artikkel som ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet British Medical Journal i januar 2001, gjaldt en studie av 4662 menn som ble fulgt opp fra 1995 til 1999. Resultatene fra studien var entydige, og viste at det var økt dødlighetsrisiko  og hjertesykdom når blodsukkeret var moderat forhøyet, men likevel innenfor det normale. Det skjer ved at de utsettes for et kosthold rikt på karbohydrater med høy glykemisk indeks. Det spesielle ved studien er at den påviser sterkere sammenheng mellom forhøyet blodsukker og økt dødelighet enn det vi ser ved forhøyet kolesterol. Hva betyr så egentlig lett forhøyet blodsukker over tid? Jo, det betyr tilsvarende økt insulin og insulinresistens samtidig som det fremskynder aldringsprosessen. Vi vet at insulin og insulinresistens knytter seg til en rekke medisinske tilstander og sykdommer, og flere av dem kan føre til en for tidlig død.

Problemer knyttet til insulinresistens

• Overvekt (særlig rundt magen, selv om kroppsformen for øvrig er normal)

• Diabetes type 2 og forstadiet til det (nedsatt glukosetoleranse)

• Høyt blodtrykk

• Høye triglyserider (fettstoffer i blodet) og/eller lavt HDL-kolesterol (det ”gode” kolesterolet)

• Høye urinsyrenivåer (nyrelidelser og urinsyregikt)

• Økt blodlevringstendens og dermed økt risiko for dannelse av blodpropp (hjerteinfarkt, hjerneslag)

• Ufrivillig barnløshet hos kvinner, cyster i eggstokkene, uregelmessig menstruasjon og økt vekst av kroppshår (PCO-syndrom, eller polycystisk ovariesyndrom)

Videre mener man at hyperinsulinemi og insulinresistens øker risikoen for flere kreftformer (ved at insulin er en såkalt vekstfaktor som stimulerer cellevekst, og kan føre til at det oppstår svulster). Dette er godt dokumentert blant annet i forbindelse med brystkreft og tykktarmskreft.  Når produksjonen av ”dårlige” eikosanoider stiger, er insulin med på å øke forekomsten av betennelsessykdommer som astma, allergier, revmatiske lidelser, muskel- og skjelettsmerter, psoriasis, Crohns sykdom, ulcerøs kolitt, migrene og preeklampsi (forstadium til svangerskapsforgiftning). Dette forverrer seg hvis man spiser ubalansert med tanke på fettyper (for mye omega-6-fettsyrer og transfettsyrer i forhold til omega-3-fettsyrer).

 

Medisiner som kan utløse insulinresistens
Mange vanlig medisiner kan forverre eller til og med forårsake insulinresistens og de problemene som følger i kjølvannet, blant dem vektøkning. Det gjelder vanlige reseptfrie smertestillende midler (betennelseshemmende medisiner, noen ganger kalt NSAID-er) som tas mot hodepine, feber eller leddsmerter; visse typer blodtrykksdempende medisiner, betablokkere og enkelte vanndrivende midler (diuretika); steroider ordinert for betennelsestilstander; kvinnelige kjønnshormoner under og etter overgangsalderen; insulinsprøyter eller diabetesmedsiner som øker insulinproduksjonen (sulfonylurea). Flere antipsykotiske midler kan også påvirke insulinnivået og øke appetitten. Du må aldri endre doseringen eller slutte å bruke medisiner uten å rådeføre deg med lege. Det kan finnes alternativer, men dersom du har behov for disse medisinene, blir det enda viktigere å spise sunt og mosjonere.

 

Hva er årsaken til insulinresistenssyndrom?
Vi begynner etter hvert å vite mye om årsaken til dette syndromet, blant annet at det helt sikkert er arvelig. Mens genetiske forhold er viktig for det enkelte individ, avgjør dårlige spisevaner og manglende fysisk aktivitet hvem som utvikler tilstanden, og hvordan den vil påvirke dem.

 

Hvor vanlig er insulinresistens?
I flere studier anslås det at minst 25 til 30 prosent av verdens hvite befolkning er arvelig disponert for å utvikle forhøyet insulinproduksjon og insulinresistens. Folk fra det indiske subkontinentet, Afrika og Sør-Amerika er langt mer utsatt enn andre. I noen av disse befolkningene er hele 80 prosent disponert for syndromet.

I en artikkel i tidsskriftet Diabetes konkluderer forskeren E. Bonora og hans medarbeidere med at følgende grupper (blant menn og kvinner mellom 40 og 79 år) lider av insulinresistens:

  • 65,9 prosent av individer med nedsatt glukosetoleranse (tidlig forstadium til diabetes type 2)
  • 83,9 prosent av individer med diabetes type 2
  • 53,5 prosent av dem med høyt kolesterol
  • 84,2 prosent av dem med høye triglyserider (fettstoffer i blodet)
  • 88,1 prosent av dem med lavt HDL-kolesterol (det ”gode” kolesterolet)
  • 62,8 prosent av dem med høyt urinsyrenivå
  • 58,0 prosent av dem med høyt blodtrykk

Hele 9,6 prosent av befolkningen har insulinresistens uten å ha noen av de tilstandene som er nevnt ovenfor. Insulinresistenssyndrom er årsaken til mer enn halvparten av alle dødsfall i USA hvert år.

Har jeg insulinresistens?
Det finnes mange metoder for å måle om du har hyperinsulinemi/insulinresistens. Den enkleste er å se seg selv i speilet. Har du økt fett rundt magen selv om resten av kroppen har et normalt utseende, er du antakelig arvelig disponert for hyperinsulinisme, og har allerede utviklet insulinresistens.

Du kan også bruke målebånd. Mål livvidden ved å holde målebåndet over navlen. Noter antall centimeter. Mål deretter hoftevidden ved å legge målebåndet over hoftekammene. Noter antall centimeter. Del så midjemålet med hoftemålet. Er resultatet (WHR: waist/hip ratio) større enn 0,85 hvis du er kvinne og 1,0 hvis du er mann, har du trolig forhøyet insulinproduksjon/insulinresistens.   Har du en BMI som er høyere enn 30, er du nesten helt sikkert insulinresistent. Det samme gjelder hvis du befinner det i de tidlige stadiene av diabetes type 2 eller sykdommen allerede er fullt utviklet.

Få legen din til å til måle blodsukkeret ditt over tid (HBA1C) pluss fastende C-peptid (som måler insulinproduksjonen, og bør tas om morgen på tom mage; normalområdet er 240 til 720 pmol/L). Kanskje bør du også få målt urinsyren, som er et biprodukt fra forbrenningen, og viser forhøyede verdier ved hyperinsulinemi og insulinresistens. Slike prøver er viktigere enn kolesterolprøver. Hvis du også får målt kolesterolet, bør du forsikre deg om at du får oppgitt verdier for HDL, LDL og triglyserider (ikke bare samlet kolesterol). Insulinresistens ses i sammenheng med forhøyede verdier for fastende triglyserider og redusert HDL-kolesterol (den gunstige typen).